Hippokrates, kjent som legekunstens far, levde omkring 470-400 før Kristus og har satt preg på medisinen og dennes utvikling.

Hippokrates insisterte på høy grad av etisk standard, med tydelighet og klarhet i nedtegning av pasientkasus; i tillegg til teori og symptomatologi.

Han mente også at hver sykdom har sin egennatur og kommer av eksterne årsaker som kulde, sol og endringer i vinden. Videre påpekte han at for mye innblanding fra medisinere burde unngås, fordi vår egennatur er den sanne medisineren for sykdom.

Selvfølgelig er Hippokrates kjent for mer enn det jeg har tatt med her, men for homøopatiens del er dette det mest vesentlige - i tillegg til at:

Hippokrates mente det er to metoder som kan benyttes for å hele (kurere, helbrede, behandle): gjennom motsetninger, eller gjennom likheter. Bortsett fra eksempler fra tradisjonell folkemedisin ble det siste prinsippet ikke lagt særlig vekt på fra medisineres side de neste tusen årene, før Paracelsus bar fakkelen videre...

Den tyske legen Paracelsus (1493-1541) er kjent som "kjemiens far". Han flyttet fokuset fra alkymiens søken etter livseliksiren, mot behandling av sykdommer og farmakologiske studier: særlig gjennom sine observasjoner av planter, dyr og mineraler.

Paracelsus så på jorden som et kjemisk laboratorium, og la stor vekt på kjemiske eksperimenter i det medisinske fagfeltet - både som grunnlag for forståelsen av fysiologiske prosesser, og som en kilde til medisinske preparater.

Paracelsus vendte seg bort fra den herskende trenden som hadde fokus på det Hippokrates kalte for heling gjennom motsetninger. Han la stor vekt på universets harmoni, og vendte seg heller til den tyske folkemedisinens tro på at "likt kurerer likt". Med dette menes at den giften, eller toksiske kilden, som forårsaker en sykdom - også bør være denne samme sykdommens kur.

Det ble naturlig nok mye kritikk av Paracelsus sitt trossystem hva heling gjelder, med oppmuntring til inntak av giftige substanser. Men Paracelsus var veldig varsom med dosering: han mente at kun veldig små mengder var nødvendige for å takle selv omfattende sykdomstilstander.

Paracelsus benyttet kun én medisin om gangen, og mente at eksterne faktorer var årsak til sykdom i kroppen: når disse tok plass i ulike deler av kroppen og motarbeidet kroppens vitalkraft.

I likhet med Hippokrates mente Paracelsus at menneskekroppen innehar naturlige regenererende krefter.

Paracelsus sine observasjoner og arbeider med likhetsloven - at likt kurerer likt - ble ikke fulgt opp over de neste to århundrer, før Samuel Hahnemann brukte det samme prinsippet da han etablerte det vi i dag kjenner som det homøopatiske medisinske system.

Nå har vi kommet til selveste hovedpersonen i homøopatien! 10. april 1755 ble Samuel Hahnemann født, i opplysningstiden, i det som i dag er Tyskland: hvor tankefriheten som tiden oppmuntret til nok bidro til homøopatiens fødsel og utvikling.

Hahnemanns fødselsdag markerer starten på den årlige feiringen av Homeopathy Awareness Week (HAW), som markeres av homøopati-tilhengere verden over.

Hahnemann ble oppdratt til å aldri passivt lære eller lytte, men til å stille spørsmål ved alt. Historier vil ha det til at faren hans låste Samuel inn på rommet sitt før han gikk på arbeid, med et problem han skulle løse: og at han ikke fikk slippe ut igjen før han hadde løst det.

I 1791 ble Hahnemann uteksaminert som lege. De neste ni årene han praktiserte som lege ble han stadig mer bekymret over datidens behandlingsmetoder: blant annet blodlating og giftige medisiner med fæle bivirkninger. Samuel sluttet som lege, og konsentrerte seg heller om studie, forskning, skriverier og oversetting. Dette førte til fattige kår for Hahnemann og familien hans, men han kunne ikke lenger forsvare det han opplevde som en skadelig legepraksis.

For å gi deg et første innblikk i hva en homøopatisk prøving er, så er det altså det vi kaller prosessen for kartleggingen av en substans sine homøopatiske egenskaper:

• Før prøvingen begynner gjør prøverne/deltakerne rede for det de måtte ha av symptomer og karakteristikker, for å ikke feilaktig tilegne disse til substansen som prøves
• Deretter inntar prøverne substansen, og registrerer alt som skjer av endringer: på mentalt, emosjonelt og fysisk plan
• Så blir nformasjonen fra alle prøverne sammenfattet, og fungerer som en indikasjon på hva den inntatte substansen kan brukes for i klinisk praksis
• Dagens homøopatiske prøvinger er blindete (prøverne vet ikke hva substansen er), og middelet inntas i homøopatisk fremstilt (potensert) form

Og nå som du har en knagg å henge begrepet prøvinger på kan vi gå videre til hvordan Hahnemann selv startet det hele:  

Dr William Cullen (1710-90) sitt verk A Treasie on Materia Medica (en avhandling om Materia Medica) inngikk i Hahnemanns oversettelsesarbeider. I dette verket er det en beskrivelse av peruviansk bark, Cinchona (i homøopatien bruker vi navnet China officinalis for homøopatimiddelet), som kinin hentes ut fra: mye brukt i behandling av malaria.

Cullens begrunnelse for kinins velegnethet for heling av malaria, med symptomer som periodiske feber, svetting og hjertebank, var kinins bitterhet.

Hahnemann stilte spørsmål ved denne begrunnelsen. Hans beslutning På grunn av sin skepsis til denne begrunnelsen bestemte Hahnemann seg for noe som mange homøopater i dag undrer seg over: tenk at et enkelt innfall hos en nysgjerrig forskersjel av en lege kan få såpass omfattende følger for hvordan man tilnærmer seg heling av sykdom!

Samuel Hahnemann bestemte seg nemlig for å teste kinin på seg selv, i en liten dose. Da han hadde inntatt kininen var han grundig med  å skrive han ned alt han merket seg:

Som et eksperiment tok jeg kinin to ganger daglig. Føttene og fingertuppene mine ble kalde; jeg ble sløv og søvnig; så begynte hjertet mitt å dunke hardere, og pulsen min ble hard og liten; jeg opplevde en forferdelig engstelse, skjelving og utmattelse i lemmene; deretter pulsering i hodet, rødhet i kinnene og tørste – alle karakteristiske symptomer på periodisk feber – men uten frøsenhet og skjelving. I en kort periode gjorde følgende symptomer seg til kjenne: hjernetåke, rigiditet i lemmene, og sterkest av alle; en nummen og ubehagelig fornemmelse, som virket å sette seg i periosteum (ytre laget av ben i kroppen) i hver eneste knokkel i hele kroppen. De periodevise anfallene varte to-tre timer hver gang, og de kom tilbake kun hvis jeg repeterte dosen med kinin. Da jeg sluttet å ta kinin opphørte symptomene, og jeg var ved god helse.

Så, hva kan vi forstå ut av Hahnemanns eksperiment med kinin? Eller, rettere sagt, hva forstod Hahnemann ut fra sine erfaringer?

I sine videre arbeider og dokumentasjoner, bekrefter Hahnemann teoriene han dannet seg etter dette eksperimentet: Cinchona, og nærmere bestemt kinin, frembringer symptomer hos en ellers frisk person - som er like de symptomene som den er kjent for å kunne hele!

Dette første eksperimentets fremgangsmåte ble benyttet av Hahnemann for å kartlegge nøyaktige karakteristikker og informasjon om enkeltsubstansene han testet videre. Han kalte metoden sin for prøving av et middel. (Homøopatimedisiner går også under betegnelsen midler, eller homøopatimidler).

Likt kurerer likt - homøopatiens første lov er oppdaget

I motsetning til tanken om at den mest passende behandlingen for en lidelse er å gi en motgift/antidot – i henhold til Hippokrates beskrivelse av motsetningsmetoden – indikerte Hahnemanns eksperiment at det beste er similia similibus curentur, å la liknende kurere liknende: i likhet med Hippokrates andre metodebeskrivelse.

Det medisinske systemet Hahnemann fortsatte å utarbeide kalte han for homøopati: fra de greske ordene homoios (liknende) og pathos (lidelse eller sykdom). Dette for å skille det fra ortodoks medisin, som han kalte for allopati (motsatt/annerledes enn lidelse).

Jeg tar med et sitat til fra homøopatiens far:

Hvis jeg ikke tar feil, har medisinsk praksis benyttet tre måter å tilføre midler for å lette menneskekroppens forstyrrelser. Den første måten er fjerning eller tilintetgjørelse av årsaken til sykdommen; altså forebyggende behandling. Den andre, og vanligste, er contraria contraris; altså å kurere med motsetninger, som f.eks. lindrende behandling av forstoppelse med avføringsmidler. Den tredje er similia similibus, altså at, for å kurere sykdom, må vi søke medisiner som kan igangsette liknende symptomer i den friske kroppen. (1796)

De neste seks årene gjennomførte Hahnemann tallrike prøvinger på familie og venner, og studerte symptomene hos forgiftede personer. Deretter begynte han å praktisere legekunsten sin igjen – men denne gangen med en ny tilnærming hvor han så etter et similimum for sine pasienter: middelet med et medisinbilde (basert på prøvingene) som mest mulig liknet det hos sine pasienter.

En annen side ved Hahnemanns tilnærming som skilte ham fra de konvensjonelle legene, var at han kun ga ett middel om gangen: i en tid hvor apotekere gjorde store formuer ved å blande mange substanser på én gang, med det resultat at mange preparater var svært skadelige...

Hahnemanns mirakuløse resultater og tallrike pasienter gjorde ham ikke populær blant sine konvensjonelle kollegaer, og han ble møtt med både mistro og latterliggjøring. (Kan dette minne om noe, hvis du tenker på naturmedisinens fremstilling i ulike fora i dag?)

Selv om Hahenmann benyttet små mengder av de ulike substansene, og gjerne tynnet dem ut, så var han ikke fornøyd med at det forekom bivirkninger i mange tilfeller. Derfor fortsatte han å eksperimentere med stadig mindre mengder, for å minimere bivirkninger.

Etter å ha uttynnet substansene til et visst punkt, observerte han at de ikke lenger ga noen virkning. Og her kommer vi inn på enda et viktig steg i utviklingen av homøopatimedisiner: nemlig potenseringsprosessen.

I stedet for å kun tynne ut substansene og røre i væsken for at den skulle blande seg, begynte Hahnemann å riste løsningen kraftig: og han kalte denne teknikken for succussion (kraftig risting). Kombinasjonen av uttynningen og den kraftige ristingen kalte han for potensering.

I sine videre eksperimenter oppdaget Hahnemann at denne potenseringen ikke bare reduserte omfanget av bivirkninger, men at dess mer han tynnet ut substansene i kombinasjon med kraftig risting – dess mer effektive ble de potenserte midlene!

Teorien hans var at ristingen frigjorde styrken eller energien i substansen til løsningen, uten at de toksiske egenskapene til den opprinnelige substansen fulgte med.

Det er dette aspektet ved homøopatien som skeptikere og kritikere gjerne blåser opp som et bevis på at homøopati ikke kan fungere – da de mener at vi med de etablerte kjemiske lovene ikke kan forklare at høyt uttynnede væsker, når de har gjennomgått denne prosessen av potensering, fortsatt kan inneha noen egenskaper fra utgangsstoffet...

I klinisk praksis opplever homøopater og pasienter til stadighet at det må være våre fysiske og kjemiske lover som ikke har klart å favne om alle egenskapene i naturen: og at vi bør stille oss nysgjerrige på å forske videre, heller enn å fnyse det bort som "bare placebo".

Skaper potenseringen et elektromagnetisk mønster som lagres og videreføres i løsningen, for deretter å spre seg rundt i kroppsvæsken når vi tar middelet?

Eller trigges et elektromagnetisk avtrykk gjennom potenseringen, som dermed direkte påvirker kroppens elektromagnetiske felt?

Hahnemann visste selv ikke svaret på disse spørsmålene, men han fortsatte sine arbeider i tråd med observasjonene og erfaringene han gjorde seg.

En natt jeg sove ute under åpen himmel, våknet jeg til krystaller på soveposen - som liknet trærne rundt meg.

I naturmedisinen hersker en oppfatning om at det eksisterer en universell bevissthet, som speiles i hver enkelt del: helheten kan gjenfinnes i de mindre delene, som igjen utgjør en egen helhet ...

Det har blitt stående som et viktig prinsipp i homøopatien at vi skal benytte så lite som mulig av homøopatimedisinen: kun det som skal til for å frembringe en respons.

I tillegg gir vi kun én homøopatimedisin av gangen, slik Hahnemann gjorde.

Det er en del homøopater som foreskriver kombinasjonsmidler, og flere homøopatimedisiner av gangen; men det er altså ikke i tråd med Hahnemanns praksis og homøopatene som følger den "klassiske" linjen. Men viktigst er det jo at vi opplever positive endringer, på så skånsomt vis som mulig!

Trinn 1: Substansen, for eksempel et uløselig mineral, knuses/males med en keramisk morter. Én del av substansen blandes med 33 deler melkesukker

Trinn 2: Triturer kraftig i 6-7 minutter

Trinn 3: I 3-4 minutter skrapes pulveret fra sidene og bunnen av morteren inn mot midten (for å samle det og røre lett i pulveret), deretter gjentas trinn 2

Trinn 4: Trinn 2 og 3 gjentas ytterligere to ganger, slik at prosessen gjennomgås tilsammen tre ganger. Trinn 1-4 utgjør første steg

Illustrasjon fra en av mine studieoppgaver om potensering

Trinn 5: Tilfør ytterligere 33 deler melkesukker til blandingen. Repeter trinn 2-4

Trinn 6: Tilfør de siste 33 delene melkesukker til blandingen. Repeter trinn 2-4

Trinn 7: Putt innholdet av morteren i en beholder, og merk det med 1C (= 1/100). Anse det fortsatt som en uløselig blanding!

Trinn 8: Gjenta de foregående trinnene, med én del av 1C-blandingen og 33 deler melkesukker. Produktet er nå en 2C-potens (= 1/100² = 1/100.000), og anses fortsatt som en uløselig blanding

Trinn 9: Gjenta trinn 8, denne gangen med én del av 2C-blandingen, og 33 deler melkesukker. Produktet er nå en 3C-potens (= 1/100³ = 1/1.000.000);

På dette stadiet mente Hahnemann at dynamiseringen av blandingen var tilstrekkelig nok, og godt nok mikset med melkesukkeret, til å erklære den for løselig;

Den påfølgende prosessen videre fra potens 3C er derfor felles for de løselige og uløselige substansene.

Ved hvert potenseringstrinn tok Hahnemann én hundredel av løsningen og la til 99 hundredeler alkohol:

• For tinkturene som har fått stå en stund, betyr det at én del av løsningen blir tilført 99 deler alkohol, før blandingen ristes kraftig. Da har vi en 1C potens;
• Dette gjentas, med én del av løsningen til 99 deler alkohol; til en 2C potens;
• Etter en tredje runde med dynamisering har vi en 3C potens

Du har kanskje begynt å skjønne tegninga nå?

For å komme videre fra en 3C til en 4C tilføres én del av 3C-løsningen 99 deler alkohol. Som regel gjøres dette ved å ta én dråpe av 3C-løsningen, i 99 dråper med alkohol. Deretter ristes væsken kraftig.

• Hahnemann selv beskrev hver kraftige rystning som kraften av en manns arm som treffer en lærinnbundet bok
• George Vithoulkas, en av de kjente homøopatene i Hellas, anbefaler 40-100 ristinger per potenserings-trinn
• I moderne tid benyttes gjerne maskiner til denne jobben, som stilles inn på antall ristinger

Det er flere ulike potenserings-skalaer. En av de vanligste, i tillegg til C-skalaen, er X-skalaen;

Forskjellen i fremgangsmåte er ikke stor mellom potenseringen av X-potenser og C-potenser:

• Én del av tinkturen tilføres ni deler alkohol, og ristes kraftig: da har vi 1X (= 1/10)
• Én del av 1X tilføres ni deler alkohol, og ristes kraftig: da har vi 2X (= 1/10² = 1/100)
• Samme prosedyre gjentas for å gå videre til høyere potenser

Merk: noen homøopatiapotek benytter D i stedet for X! Hvis du er vant med å bruke homøopatimedisiner i D-potens, og eller har midler med D-potens i husapoteket ditt, så er dette akkurat det samme som X-potensen

I min egen praksis holdt jeg meg mest til potensene 30C, 200C og 1M (M = 1.000, altså er 1M = 1/100¹⁰⁰⁰). Det hendte jeg benytter 10M også (= 1/100^10.000).

I mindre kroniske tilfeller, eller når jeg (av og til) velger midler med en mer allopatisk fremgangsmåte uten å ta med alt i det helhetlige symptombildet, holder jeg meg gjerne lavere med 30C eller 200C – eller et middel i X-skalaen.

Men dette bestemmer jeg alltid ut i fra symptombildet, og jeg opererer ikke etter noen bestemt tommelfingerregel: det er min erfaringsmessige intuisjon, sammen med veiledende kunnskap fra studiene mine, jeg benytter som rettesnor.

Når du praktiserer hobby-homøopati er det fint å ha homøopatimedisinene i 30C, samt noen i X-potenser. Når du har disse på plass kan du vurdere å skaffe også 200C, i tilfelle homøopaten din råder deg til å benytte 200C for akutte plager som oppstår – eller du er mer fortrolig med høyere potenser for intense tilstander.

I tilfeller der det dreier seg om konkrete fysiske tilstander som benbrudd e.l. kan det særlig være greit med noen av homøopatimedisinene i X-potens også; men jeg foreslår å i utgangspunktet samle på 30C-potenesene til å begynne med!

Det finnes ulike tilnærminger, og homøopater opererer forskjellig hva gjelder potenser og dosering. Av meg får du veiledninger etter det jeg har lært på mitt studie, og de fremgangsmåtene jeg selv benytter. Men det er ikke dermed sagt at det andre homøopater gjør/råder deg til er feil!

Selv om Hahnemann benyttet melkesukker, er det fint mulig å benytte f.eks. sukrose. Da er det mulig for dem som er veganere, eller ellers ønsker å avstå fra dyrederivater ved inntak av homøopatimedisin, å bruke homøopati.

Verre er det nok når det kommer til gruppen homøopatimedisiner som er laget på dyr/deler av dyr: vi har mange melkemidler i homøopatien, og også insekter, gift fra slanger, edderkopper, hår/blod/annet fra dyr ...

Når man kjøper homøopatimedisiner får man dem stort sett i pilleform. Dette er sukkerpiller (sukrose eller laktose) som er dynket i den potenserte væsken av homøopatimedisinen du skal ha.

Ved mange homøopatiapotek kan du i dag velge om du ønsker sukrose eller laktose som basis, og standarden ved flere homøopatiapotek er nå til dags å bruke sukrose.

Du skjønner kanskje at skeptikere og kritikere har det moro med å latterliggjøre denne prosessen, og en naturmedisinsk praksis som benytter såpass uttynnede preparater?

Da jeg bestemte meg for å studere homøopati visste jeg ikke hvordan homøopatimedisinene lages: og da dette ble klart for meg, ble jeg ganske frustrert! Er det bare tull? Når ingen kan forklare akkurat hvordan homøopatimedisiner virker?

Etterhvert som jeg fikk erfare hvordan bruk av homøopatimedisiner kan endre både egen og andres helse til det bedre, brydde jeg meg stadig mindre om at vi ikke (enda) vet akkurat hvordan denne fantastiske medisinen virker. Det som betyr noe for meg er at det bidrar positivt – både når (spe)barn, voksne, dyr og planter får tilført en homøopatimedisin som passer godt til symptombildet.

At det har skjedd en del på forskningsfronten hva homøopati gjelder (som store deler av forskermiljøet velger å overse) føler jeg meg sikker på at vil bli bedre kjent i fremtiden.

Hering ble av sin professor, under sine medisinstudier, bedt om å skrive en artikkel som motbeviste Hahnemanns teorier etter at Organon var blitt gitt ut. Dette virket mot sin hensikt:

Et kjent verk i homøopatien er Hering's Law of Cure. Hering ble meget interessert i Hahnemanns arbeider da han fikk i oppgave å motbevise dem, og endte selv opp med å gjennomføre en rekke homøopatiske prøvinger; etablere undervisningsinstitusjoner i homøopati; og behandle tallrike pasienter med homøopati.

Hvis du vil vite mer om Hering, så kan du f.eks. ta en titt her (nettside på engelsk).

Det var da denne legens kone ble syk, og krevde homøopatibehandling, at Kent vendte seg til homøopatien:

Han vektla emosjonelle og mentale symptomer og karakteristikker hos sine pasienter høyt, og utviklet systematiske symptomoppslagsverk som fortsatt benyttes i dag (jeg har Kent's Repertorie i bokhylla mi, sammen med flere andre av hans verker).

Hvis du vil vite mer om Kent, så kan du f.eks. ta en titt her (nettside på engelsk).

Homøopatien spredte seg raskt, i takt med de gode resultatene homøopater hadde med sine pasientbehandlinger. Innen Hahnemanns død i 1843 hadde homøopatien blitt etablert i store deler av verden, men konflikter mellom homøopater og allopater skapte hindringer for at homøopatien fikk fri utfoldelse videre:

Etterhvert som moderne medisin og legemiddelindustrien utviklet seg, økte også disses politiske og økonomiske slagkraft. Akkurat detaljene rundt dette skal ikke jeg gå inn på her, men jeg kan jo hinte til at homøopatien druknet litt: da homøopater ikke viste de samme musklene overfor legestanden – og heller ikke arbeidet i samme omfang med å øke sin innflytelse i form av økonomiske og politiske virkemidler.

Sånn sett kan man si at homøopatien tapte et veddeløp for å komme øverst på pallen. Men selv synes jeg uansett at det beste ville være om de to medisinske disiplinene, og alle andre (naturmedisinske) helsetilbud, fikk dele pallen mellom seg: og at det burde vært tilrettelagt for at individer selv kan foreta velinformerte valg av behandlingstilbud for sin egen helse.

Homøopati er faktisk en av de mest brukte metodene innen naturmedisin og alternativ behandling – på verdensbasis. Årlig benytter over 200 millioner mennesker homøopati.

I Asia er homøopatien meget populær og utbredt. I flere asiatiske land jobbes det på øverste hold for å finne gode måter å integrere homøopatien på. I India er homøopatien støttet av myndighetene, og eksisterer som en egen offentlig godkjent medisinsk gren – side om side med skolemedisinen/allopatien.

Europeiske land har ulik grad av utbredelse hva homøopati gjelder. I noen land er homøopatien omtrent ikke-eksisterende, i andre er det en selvfølge at apotekene har flust av homøopatimedisiner på lager. I noen europeiske land må man være lege for å kunne praktisere homøopati, i andre utgjør homøopater en egen yrkesgruppe.

Sveits er et land hvor folket har direkte innflytelse på myndighetenes bestemmelser. Ta for eksempel en folkeavstemning de hadde i forbindelse med tilgangen på homøopati og andre naturmedisinske helsetilbud: hele 2/3 av befolkningen stemte for at de ønsket disse komplementene til det konvensjonelle helsetilbudet, og i dag er homøopatien innlemmet i de offentlige helseforsikringsordningene.

I store deler av Afrika er homøopatien godt utbredt, og også anerkjent av myndighetene. Da homøopati er meget kostnadseffektivt, med lave produksjonskostnader hva homøopatimedisiner gjelder – og en lett anvendelig form for medisin (man gir jo bare sukkerpiller som er ferdig dynkede i de ulike homøopatisk fremstilte væskene) – ser mange lands myndigheter på dette som en god helseressurs.

I land hvor legemiddelindustrien ikke har fått et slags enevelde enda, er det desto lettere å velge å satse på homøopatien - og annen naturmedisin

Jeg har i mange år fulgt med på, og støttet, Homoeopathy for Health in Africa (HHA). Dette er en frivillig organisasjon som tilbyr homøopatibehandling og utdannelse i grisgrendte strøk i østlige deler av Afrika, særlig Tanzania og omkringliggende land.

Noe av det mest spennende med HHAs arbeid, synes jeg, er det tette samarbeidet de har med leger og sykepleiere: med pasientenes beste i fokus.

Det er ikke til å stikke under en stol at det finnes aktører som er godt organiserte, både på nasjonalt og internasjonalt nivå, som systematisk jobber for å sverte homøopatien og "alternativ" medisin - naturmedisin - generelt.

Heldigvis er homøopatien såpass populær bland oss som har opplevd dens uvurderlige egenskaper at dette nok ikke vil knekke homøopatien og dennes tilgjengelighet – så lenge vi som homøopatitilhengere sørger for at det også finnes en annen side av mynten, tilgjengelig for folk som ønsker informasjon om homøopati.

Denne plattformen er jo en slik kilde til annet enn skepsis-harselas, og jeg håper at du ser de positive sidene ved homeopatien: med potensiale for deg og dine i det daglige.

I blant annet England, hvor jeg gjennomførte min homøopatiutdannelse, jobbes det mye med å komme myter og negativ harselas om homøopati til livs; og samtidig opplyse om homøopatiens positive sider. Hvis du vil ta en titt på noen av disse aktørenes arbeid (på engelsk) kan du besøke:

• Find a Homeopath
• Homeopathy Awareness Week
• Maskoter: the Snooks
• Homeopathy Research Institute

Det har vært, som jeg snakket litt om i introduksjonen til plattformen, en gullalder for homøopatien – også i Norge.

I dag er det ikke like stor kjennskap til homøopati blant befolkningen her til lands, som det var for bare noen tiår siden; det er i hvert fall mitt inntrykk.

Men med et økende fokus fra hver enkelt sin side, med ønsker om mindre avhengighet av legemidler med (i mange tilfeller omfattende) bivirkninger, har jeg tro på at vi befinner oss i en tid med økende bevissthet omkring naturlige tilnærminger til helse.

Så, selv om det ved norske apotek i dag kun går an å kjøpe et hundretalls av de tusener homøopatimedisiner som finnes; og, homøopati per i dag ikke er underlagt noen offentlig refusjonsordning slik som skolemedisinen; og, det (etter min mening) ikke finnes noe godt nok undervisningstilbud i homøopati i Norge i dag; så er jeg optimistisk med tanke på årene som kommer – og homøopatiens potensiale også her til lands.

Mange bekker små ∼

∼ blir etterhvert en flod med strømninger som ikke kan overses

Når du, som spirende utøver av hobby-homøopati, etterhvert erfarer hvordan du kan benytte homøopati i hverdagen, så er jeg sikker på at du vil bli en god kilde til inspirasjon for dem rundt deg, og en god ambassadør for homøopatien.

For når man selv har opplevd hvordan stimulusen fra en liten sukkerpille kan lindre både det ene og det andre, uten å måtte ty til preparater med pakningsvedlegg som kan gjøre selv den modigste skjelven, så er det stadig lettere å overse skeptikeres kommentarer – og fokusere på å proklamere homøopatiens vidunder til dem som ønsker å høre det.

Blir vi flere som benytter oss av homøopati i det daglige, vil det også bli lettere å nå frem til våre folkevalgte med ønsker om bedre tilgjengelighet av homøopati i Norge!

Jeg ønsker på ingen måte å undergrave viktigheten av allopatiens rolle i helsetilbudet vårt: men forsøke å bevisstgjøre deg på andre alternativer som har mye å bidra med, også der hvor allopatien kommer til kort.

Det er klart at det finnes mye mer jeg kunne delt med deg, og gått i dybden på, rundt disse temaene;

Men det ville krevd mere kildearbeid og leting fra min side, og faller litt utenfor det jeg ønsker at skal være en mer lett-fordøyelig introduksjon og oversikt!

Hvis du føler at det er helt klare mangler ved denne ressursen – det historiske overblikket jeg presenterer for deg – så kan du gjerne gi meg tilbakemelding. Jeg er åpen for både (konstruktiv) ris og ros!